Verden er inne i en
finanskrise vi ikke har sett maken til, og som kvalifiserer seg til å
bli den verste siden den store depresjonen på 1930-tallet. Et klart
likhetstegn med den tidligere krisen er at begge har sin opprinnelse i
USA.
Bakgrunnen for finanskrisen vi opplever nå har en veldig enkel
forklaring; grådighet. Uforsiktig utlånspraksis av finansinstitusjoner i
USA har ført til at banker på tvers av landegrenser har gått under som
følge av dette fenomenet. Grådigheten har også resultert i at
boliglånsrenta for folk flest stiger, bedrifter sier opp sine ansatte og
går i verste fall konkurs, banker går overende og mennesker går
personlige tragedier i møte. Nylig publiserte EU en rapport hvor de
uttrykker sterk bekymring over stigende selvmordsrater innad i
finansindustrien i Europa. Hva har så skjedd, og hvem har skylden for at
vi har kommet dit vi er i dag?
Kjernen i finanskrisen er såkalte subprime-lån. Dette er
fellesbetegnelsen på boliglån gitt til amerikanske kunder med lav eller
elendig kredittverdighet. Med andre ord, kunder som vanligvis ikke ville
fått lån. Når man går i en bank for å søke lån til bolig, vil banken
tradisjonelt sett foreta en sjekk hvor de ”måler” din
betalingsdyktighet. Samtidig vil banken kreve at din inntekt
dokumenteres, for så å beregne hva du er i stand til å låne basert på
disse kriteriene. I USA var dette ikke tilfelle. Som bankkunde i USA
kunne du gå inn i en bank, eller en boliglånsagent, og låne så mye du
ville basert på hva du oppga (!) som dokumentasjon på inntekt. En
kredittvurdering ble ikke foretatt og du gikk hjem med et lån som selv
den største optimist ville innrømt at du ikke var i stand til å betjene.
Dette var boliglånsagentene fullt klar over, men siden de fikk betalt
per lån de solgte spilte det ingen rolle da lånene ble solgt videre til
investeringsbanker rundt om i verden. Lånene ble omgjort til
verdipapirer og solgt videre til investeringsbanker, og i enkelte
tilfeller kommuner som var overbevist om at de hadde kjøpt sikre
rentepapirer som ville gi dem en betydelig kontantstrøm over en gitt
periode til en lav risiko. Dette er bedre kjent som en ”free lunch” i
finansverden. Høyere avkastning enn risikoen skulle tilsi.
Dette gikk for så vidt greit så lenge boligprisene steg i USA. Var
kunden ikke i stand til å betjene lånet ville boligen selges videre til
en høyere pris. Men så snudde boligmarkedet og begynte å falle, og nå
slet ikke bare kundene med å betjene boliglån. Bankene slet også, for nå
hadde de plutselig eiendeler i balansen som falt betydelig i verdi og
spiste opp av egenkapitalen. Gjeldsgraden var nå plutselig for høy. Da
begynte nedskrivingene. Hva skjedde så? Kontantstrømmene stoppet opp,
mange amerikanske forbrukere ble hjemløse, banker i hele verden gikk
overende (dette leser vi nå om daglig), mange toppledere i disse bankene
som kjøpte disse lånene tok sine fallskjermpakker på flere hundre
millioner dollar og gikk, og kommuner i Norge saksøkte
finansinstitusjoner for å ha solgt dem slike obligasjoner. De visste
ikke hva de begikk seg ut på, hevdes det. Det er ikke unaturlig at skyld
skyves på andre under slike situasjoner. Hvem har så skylda for at vi er
der vi er i dag?
Det er vanskelig å legge all skyld på et enkelt individ eller en bestemt
institusjon, men vi kan alle være enige om at en stor del av skylden må
tilskrives landet der det hele startet, nemlig USA. Hvorfor det?
Myndighetene i USA må ta sin del av skylda. Konseptet subprime er ikke
et nytt fenomen. Dette begynte på 1970-tallet da daværende president
Jimmy Carter påla bankene å låne ut penger til nabolag og personer med
lav kredittverdighet. Denne loven er kjent som ”The Community
Reinvestment Act (CRA)”, og ble signert av Jimmy Carter i 1977. Målet
var å gjøre alle amerikanere til gjeldsslaver, noe de har lyktes i å få
til ganske fint. Per dags dato har ca 78 % av den amerikanske
befolkningen boliglån. Det skumle med dette er at når slike finanskriser
oppstår går mange banker, store som små, overende og blir som et
resultat av dette overtatt av de virkelige store, med solid hjelp av
sentralbanken. F. eks giganten JPMorgans overtakelse av Bear Sterns
tidligere i år. Det er i slike tider det er verdt å minnes ordene til
Thomas Jefferson, USAs tredje president, hva gjelder bankinstitusjoner:
”I believe that banking institutions are more dangerous to our liberties
than standing armies. If the American people ever allow private banks to
control the issue of their currency, first by inflation and then
deflation, the banks and corporations that will grow up around the banks
will deprive the people of all property until their children wake-up
homeless on the continent their fathers conquered. The issuing power
should be taken from banks and restored to the people to whom it
properly belongs.'
Det er også verdt å minnes en kjent hadith av Profeten (Salla Allahu
'Alayhi Wa Sallam) hvor han anbefaler oss å søke tilflukt hos Allah fra
gjeldssituasjoner (Bukhari). Det eksisterer også et kjent ordtak i
islamsk litteratur som sier litt om hvilke tilstander mennesker kan ende
opp i som følge av gjeld; "Gjeld fører til bekymring om natten og
ydmykelse om dagen". Dette opplever vi også her i Norge. Hver gang
sentralbanken gjennomfører sitt rentemøte følger ”alle” med. Ikke på
grunn av nysgjerrighet, men pga bekymring for deres videre
gjeldssituasjon. Tilbake til subprime årsakene i USA. Mye av skylden
ligger også i grådigheten til bankene og spekulantene som tjente enorme
summer på dette. Med 30-års erfaring (CRA i 1977) var bankene blitt
meget flinke til å selge lånene samt risikoen videre til andre
investeringsbanker. Deler av skylden må også tilskrives kredittilsynet i
USA, Security Exchange Commission (SEC). Hvor har de vært? De har sittet
og sett på at dårlige lån har sirkulert i systemet og solgt videre uten
å ha grepet tak i det. Dette til tross for at de visste hvordan det
ville ende. Ratingbyråene som vurderte kvaliteten og ”godkjente” disse
lånene før de ble solgt videre må også ta sin del av skylden. Var de
totalt blendet for hva som inngikk i disse pakkene, såkalte
Collateralized Debt Obligasjons (CDO)?
Også må vi ikke minst se mot Bush administrasjonen. Denne satt og så på
at dette problemet ble større og uhåndterlig uten å gripe tak i det
gjennom regulering og tilsyn. Sentralbanken (Federal Reserve) slipper
heller ikke unna. I 1994 ga kongressen sentralbanken myndighet til å
overvåke boliglån. Men daværende sentralbanksjef Alan Greenspan så
gjennom fingrene på dette og lot være å gjøre noe. Så sent som i april
2005 uttalte han at subprime-lån tjente folkets beste. Da hadde ting
virkelig begynt å bli ille. Man kan nesten undres om mange av disse
”aktørene” var tjent med at ting utviklet seg slik de gjorde. I dag
faller det meste av ting i verdi, og vi leser stadig om virkelig store
banker som gjør kupp ved å kjøpe falleferdige banker til en latterlig
pris.
Undertegnede ser med stor bekymring på utviklingen i finansmarkedene,
særlig hva gjelder gjeldssituasjonen til vanlige forbrukere. Det kan
ikke være sunt at så stor finansiell makt tilfaller så få. Vi er av den
oppfatning at gjeld generelt sett er noe uønsket i samfunnet og av den
grunn burde man vurdere sin egen gjeldssituasjon nøye og fokusere på å
minimere denne samt se etter alternativer, deriblant lån basert på
Islamske bankprinsipper.
