Vi har alle hørt navnet
Mohammed nevnt i en eller annen sammenheng, enten vi er muslim, kristen,
humanetiker eller noe annet. Men hvor mye vet vi om ham og hans liv? Hvem er
egentlig Profeten Mohammed? Her følger en kort introduksjon til en av de
mest bemerkelsesverdige menneskene i historien.
Bakgrunnshistorie
Mot slutten av 500-tallet etter Jesu fødsel hadde menneskene allerede kommet
langt på mange områder av livet. På denne tiden fantes det religioner som
forkynte i det åpne at de var reservert for enkelte raser eller folkegrupper
– de hadde naturlig nok ikke svar å tilby menneskeheten som helhet. Det
fantes også andre som hevdet å være universelle, men krevde at menneskene
måtte forkaste alt i jordelivet for å oppnå frelse. Dette var stort sett et
tilbud til den religiøse eliten, og ikke det alminnelige menneske. I noen
deler av verden hersket ateisme og materialisme hvor den sterkestes rett
rådet og man i stor grad var opptatt av å leve ut sine lyster uten omtanke
eller hensyn til andre.
600-tallets Arabia
Den arabiske halvøy befinner seg midt mellom de tre store kontinentene Asia,
Afrika og Europa. På denne tiden bestod Arabia for det meste av ørkenområder
bebodd av både nomader og fastboende. På grunn av ørkenens magre
livsgrunnlag fikk handelskaravaner stor betydning for folk i området, større
enn landbruk, håndverk og utdannelse. Området var for øvrig preget av uro,
og var truet av okkupasjon både fra Perserne i øst, og Bysants i nord. Kun
det sentrale Arabia fikk ligge stort sett i fred.
Når det gjaldt religion var den arabiske halvøy preget av avgudsdyrkelse.
Kun noen få individer hadde tatt imot kristendommen og andre mindre
monoteistiske religioner i tillegg til at det fantes et par jødiske stammer
i området. Innbyggerne i Mekka hadde en forestilling om én Gud, men trodde
også at avgudene hadde makt til å gå i forbønn for dem hos Ham og tok del i
Hans makt. Pussig nok trodde de ikke på oppstandelse eller liv etter døden.
De hadde beholdt ritualet med pilegrimsferd til Kabaen, slik det hadde
overlevd gjennom generasjonene etter deres forfar, Abraham. To tusen år
hadde imidlertid gjort sitt til at pilegrimsferden hadde blitt redusert til
et handelsmarked og degraderende avgudsdyrkende ritualer.
Til tross for knappe naturressurser var Mekka den mest utviklede av byene i
det sentrale Arabia. Den var organisert som en bystat og styrt av et råd med
stammehøvdinger. På grunn av sitt gode rykte som karavaneførere var folket i
Mekka i stand til å få tillatelser fra de omkringliggende storrikene og
stammene til å reise gjennom deres områder for å drive handel. Samfunnet var
ellers organisert som et ættesamfunn med store likheter til det førkristne
norrøne ættesamfunnet som fantes i Norge omtrent på samme tid og et stykke
videre i historien.
Mohammed – fødsel og barndom
Mohammed ble født i Mekka i år 570 i stammen Quraish. Stamtreet hans går
tilbake til Ismail, Abrahams sønn. Hans far, Abdullah, døde før han ble
født, og bestefaren, 'Abd al-Muttalib, ble dermed Mohammeds verge. I tråd
med tradisjonen ble den lille gutten plassert hos en fostermor blant
beduinene for å vokse seg sterk og vant med det harde livet i ørkenen, og
lære seg det rene arabiske språket på en naturlig måte. Da gutten ble brakt
tilbake til sin mor Amina, tok hun ham med for å besøke onklene sine og
farens grav i Medina. På hjemveien døde imidlertid Amina uventet, og
Mohammed stod igjen som foreldreløs. Ikke lenge etter døde også hans kjære
bestefar som hadde tatt seg av ham. Etter alle disse triste hendelsene ble
den nå åtte år gamle Mohammed tatt imot i onkelen, Abu Talibs familie. Abu
Talib var en meget fattig mann. Ofte hadde han ikke nok til å brødfø sin
egen familie, men han var også meget sjenerøs og det var aldri noe spørsmål
om han skulle ta seg av sin foreldreløse nevø.
Unge Mohammed måtte derfor begynne å tjene til livets opphold umiddelbart,
og startet å arbeide som gjeter for noen naboer. Da han var 10 år fikk han
bli med i en karavane til Syria som onkelen hans var fører for. Kildene
nevner ikke noen flere reiser i forbindelse med Abu Talib, men noen er inne
på at han satt opp en liten handel i Mekka og at Mohammed hjalp til der.
Mohammeds personlighet
Da han var blitt 25 år gammel hadde Mohammed blitt godt kjent i byen for sin
bemerkelsesverdige personlige integritet og sin behagelige og ærlige
karakter. En rik enke ved navn Khadija, fikk høre om ham og ansatte ham som
ansvarlig for varene hennes som skulle sendes til Syria. Mohammed kom
tilbake med uvanlig høy avkastning på handelen. Khadija likte ham og
bestemte seg for å fri til ham. Mohammed aksepterte. Det ble begynnelsen på
et hengivent ekteskap. De fleste kilder sier at Khadija var 40 år da de
giftet seg.
Utenlandske handelsmenn tok ofte med seg varer til Mekka for å selge dem
der. En dag fikk Mohammeds onkel og overhode for klanen Zuhair høre et
satirisk dikt fremført av en jemenitt om noen folk i Mekka som hadde nektet
å betale ham for varene hans. Zuhair ble sterkt beveget av diktet og fikk
organisert en hjelpeorden som hadde som mål å hjelpe alle undertrykte i
Mekka uansett om de var innbyggere eller utlendinger. Unge Mohammed ble et
entusiastisk medlem av organisasjonen. Senere i livet pleide han å si: "Jeg
deltok i den, og vil ikke gi opp det privilegiet selv for 100 kameler. Hvis
noen skulle be meg om hjelp i dag i kraft av det løftet jeg avga da, vil jeg
skynde meg å hjelpe ham."
Ikke mye av Mohammeds religiøse liv og praksis før han fylte 35 er kjent,
unntatt at han aldri tilba avguder. Alle biografiene er enige på dette
punktet. Det kan også nevnes at det fantes et par andre individer i Mekka
som gikk imot den ukritiske avgudsdyrkelsen samtidig som de beholdt troskap
til Kabaen som huset deres forfar Abraham, dedikerte til tilbedelse av den
Ene Sanne Gud.
Omkring år 605 e.Kr. hendte det en dag at kledet som var drapert over Kabaen
tok fyr, og bygningen ble skadet i brannen. Etter er påfølgende regnskyll
ble det gjort ytterligere skade og reparasjon var nødvendig. Alle
innbyggerne i Mekka deltok i gjenoppbyggingen. Mohammeds skuldre ble skadet
av å bære tunge steiner til bygget. Da en spesiell sort stein som var en del
av det originale byggverket skulle settes på plass i det ene hjørnet, brøt
det ut strid om hvem som skulle få æren av å bære den på plass.
Stammehøvdingene var på nippet til å trekke sverd mot hverandre da en av dem
foreslo at de skulle overlate saken til skjebnen og la den første personen
som dukket opp få avgjøre striden. Akkurat da dukket Mohammed opp for å
fortsette arbeidet sitt som vanlig. De stridende partene ble veldig glade
for at det var ham skjebnen hadde sendt, for han var kjent i byen som
"al-Amin" – den pålitelige, og alle aksepterte ham som mekler uten å nøle.
Mohammed la et klede på bakken, la steinen på det, og ba alle høvdingene fra
alle stammene i byen om å ta tak i kledet og sammen bære steinen til Kabaen.
Deretter løftet han den selv på plass, og alle var fornøyd.
Etter denne hendelsen finner vi at Mohammed hengir seg mer og mer til
spirituell meditasjon. I likhet med sin bestefar pleide han å trekke seg
tilbake fra folk i løpet av hele måneden Ramadan, til en hule i Jabal al-Nur
(Lysets Fjell). Der mediterte og ba han, og delte den sparsommelige
provianten sin med dem som tilfeldigvis kom forbi.
Åpenbaring
Han var førti år gammel. Det var det femte året på rad siden han begynte
sine årlige retretter, da det en natt mot slutten av måneden Ramadan kom en
engel til ham og sa: "Les!" Mohammed ble redd og forvirret og svarte: "Jeg
kan ikke lese." Dette gjentok seg tre ganger før Mohammed forstod at han
skulle gjenta det engelen skulle fortelle ham. Dette guddommelige budskapet
ble overlevert gjennom engelen til Mohammed :
Les i din Herres navn! Han som skaper,
skaper mennesket av en klump som henger seg fast.
Les! Herren er den Mest Gavmilde,
som ved pennen har undervist,
undervist mennesket om ting det ikke kjente.
Engelen fortalte ham at Allah hadde valgt ham til å være Hans budbringer til
hele menneskeheten. Deretter lærte engelen ham hvordan han skulle gjøre den
rituelle renselsen, hvordan han skulle tilbe Gud og utføre bønnen.
Dypt opprørt over hendelsen gikk Mohammed hjem til Khadija og fortalte henne
hva som hadde skjedd. Han var redd for at han hadde begynt å miste vettet,
eller at det hadde vært onde ånder som prøvde å lure ham. Khadija trøstet og
beroliget ham, og sa at han alltid hadde vært en sjenerøs og gavmild mann
som hjalp de fattige, foreldreløse, enker og trengende, og forsikret ham om
at Gud ville beskytte ham mot alt ondt.
Etter dette gikk det lang tid før neste åpenbaring. Mohammed må ha følt seg
først sterkt opprørt og sjokkert, så rolig og forventningsfull med et sterkt
ønske om å få vite mer og til slutt utålmodig og lengtende. Rykte om det
første møtet hans med engelen hadde spredt seg, og skeptikerne i byen hånet
ham og slo sårende vitser om at Gud hadde forlatt ham.
I løpet av denne tiden (uten ny åpenbaring) henga Mohammed seg mer og mer
til meditasjon og bønn. En dag kom den neste åpenbaringen, og Gud forsikret
ham om at Han ikke hadde forlatt ham. Tvert i mot hadde Han ledet ham på den
rette vei. Derfor skulle han hjelpe de foreldreløse og fattige, og forkynne
Guds store gavmildhet. (Koranen 93:3-11). Dette var i praksis en befaling om
å fortelle andre om budskapet han hadde fått. En annen åpenbaring advarte
mot forkastelige skikker og mante folk til å tilbe den Ene Sanne Gud og
ingen andre, og avstå fra alt Han misliker. (Koranen 74: 2-7). Nok en
åpenbaring sa at han skulle begynne å advare sine nære venner og familie
(26:214). "Forkynn det du er pålagt, og vend deg bort fra avgudsdyrkerne.
For Vi er tilstrekkelig for deg mot dem som driver ap" (15:94-95)
Oppdraget
Det første året etter disse åpenbaringene begynte Profeten å forkynne
budskapet i hemmelighet, til sine nærmeste venner, sin familie og så
medlemmer av sin egen klan. Deretter forkynte de troen på Én Gud,
Oppstandelse og Dommens Dag åpenlyst i byen og områdene rundt. Mohammed
inviterte folket til gavmildhet og barmhjertighet. Han tok de forholdsregler
som var nødvendig for å bevare åpenbaringen skriftlig i tillegg til å
instruere muslimene til å lære Koranens vers utenat. Dette fortsatte gjennom
hele livet hans, siden ikke hele Koranen ble åpenbart samtidig men gradvis i
løpet av 23 år.
Antallet tilhengere økte sakte men sikkert, men da de avviste
avgudsdyrkelsen vokste motstanden blant dem som var sterkt knyttet til sin
stammetro seg også sterkere. Motstanden utviklet seg til fysisk avstraffelse
og tortur av Mohammed og de andre som fulgte islam. De ble strukket ut på
den brennende ørkensanden, brennmerket med glødende jern og lagt i lenker i
fengsel. Noen døde av torturen, men ingen ville si fra seg overbevisningen
om at kun Allah alene har rett på menneskenes tilbedelse. Mohammed rådet til
slutt muslimene til å søke tilflukt i ett av naborikene, Abessinia (dagens
Etiopia), "hvor en rettferdig hersker styrer, som ikke undertrykker noen",
den kristne Negusen. Rådet kom mange muslimer til gode, men de som ble igjen
i Mekka opplevde økt forfølgelse.
Sosial boikott
Da et stort antall av muslimene i Mekka emigrerte til Abessinia sendte
avgudsdyrkernes høvdinger et ultimatum til Mohammeds stamme og krevde at han
skulle utvises og gjøres fredløs, og overleveres til dem for å bli
henrettet. Hvert eneste medlem av stammen, muslim eller ikke, avviste
kravet. Etter det bestemte byen seg for å innføre en fullstendig boikott av
stammen. Ingen fikk snakke med dem, handle med dem eller gifte seg med dem.
Stammene i områdene rundt Mekka sluttet seg også til boikotten og gjorde at
situasjonen ble uholdbar vanskelig og mye lidelse ble påført uskyldige ofre.
Noen av dem overga seg, men ingen ville levere Profeten til Mekkas
høvdinger. Mohammeds onkel, Abu Lahab, forlot imidlertid stammen sin og
deltok i boikotten.
Etter tre harde år hvor
ofrene hadde vært så desperate at de hadde vært nødt til å spise tørkede
dyreskinn for å overleve, reiste fire-fem av avgudsdyrkerne som var mer
humane enn de andre seg og tok avstand fra den urettferdige boikotten.
Samtidig ble pergamentet avtalen som boikotten var skrevet på og som var
hengt opp i Ka'ba funnet fram, og som Mohammed hadde forutsagt var det blitt
spist opp av hvite maur. Ingenting var igjen av det unntatt ordene "Allah".
Boikotten ble opphevet, men i løpet av denne vanskelige tiden hadde
Mohammeds kone og hans onkel, stammens overhode Abu Talib dødd. Abu Lahab,
som var islams svorne fiende sto som den neste i arverekkefølgen for å
overta ledelsen av stammen.
Profeten ble tvunget til å forlate hjembyen sin og søke beskyttelse et annet
sted. Først dro han til sine onkler på morssiden i Ta'if, men ble steinjaget
ut av byen og kom tilbake til Mekka med alvorlige skader.
Emigrasjon til Medina
Den årlige pilegrimsferden til Mekka brakte med seg folk fra alle kanter av
Arabia. Mohammed henvendte seg til stamme etter stamme og ba om beskyttelse,
men ble avvist mer eller mindre brutalt av alle sammen. Allikevel mistet han
ikke motet. Til slutt traff han noen av innbyggerne i Medina, som var vant
til jøder og kristne og derfor kjente igjen tanken om profeter og budskap
fra Gud. De visste også at disse "bokens folk" ventet på en budbringers
komme – en siste paraklet. Så disse utsendingene forstod hvem de hadde foran
seg og aksepterte islam. De lovde å tilby all den hjelp de kunne fra Medina.
I løpet av det påfølgende
året sverget et dusin flere fra den byen troskaps ed til Profeten , og ba
ham om å sende dem en som kunne lære dem mer om islam. Det viste seg å være
effektivt, og læreren Mus'ab, returnerte til Mekka ved neste pilegrimsferd
med 73 nye muslimer. Nå inviterte innbyggerne i Medina Profeten og alle
muslimene til å emigrere til deres by og lovde å behandle dem som sin egen
familie. I små grupper måtte muslimene forlate Mekka i hemmelighet for å
unngå å bli tatt til fange eller drept. Da emigrasjonen ble oppdaget
konfiskerte stammene i Mekka all eiendommen til de som hadde dratt, og
planla hvordan de skulle få drept Mohammed en gang for alle.
Det er verdt å nevne at
tross i avgudsdyrkernes motstand mot budskapet Mohammed brakte, hadde de
urokkelig tro på hans personlige integritet og pleide å disponere sine
sparepengene og verdisaker hos ham. Mohammed ga nå ansvaret for å passe på
disse til fetteren sin Ali, med beskjed om å levere dem tilbake til eierne
når tiden var inne. Så forlot han byen i ly av natten sammen med sin
trofaste venn Abu Bakr. Etter flere farer på veien nådde de Medina og var i
sikkerhet. Dette skjedde i året 622 e.Kr. og er begynnelsen på Hijra
–kalenderen.
Samfunnsorganisering
For at utvandrerne fra Mekka skulle integreres bedre i det nye samfunnet ble
det satt opp brorsbånd mellom dem og et likt antall innbyggere i Medina.
Disse behandlet hverandre som familie, arbeidet sammen for å tjene til
livets opphold og delte alt med hverandre.
Representanter for alle innbyggerne i området, både muslimer, kristne, jøder
og andre, ble invitert til et møte hvor det ble foreslått å opprette en
bystat i Medina. Med deres enighet ble byen utstyrt med en skriftlig
grunnlov – den første kjente i historien – hvori både innbyggernes og
statsoverhodets rettigheter og plikter ble definert og privat avstraffelse
og tradisjonell individuell rettspraksis ble avskaffet. Mohammed ble
enstemmig akseptert som statsleder og rettslig administrasjon ble heretter
opp til bysamfunnets sentrale organisasjon. Dokumentet satt opp prinsipper
for forsvar og utenrikspolitikk og det organiserte et velferdssystem for
innbyggerne. Det ble anerkjent at Profeten Mohammed skulle ha siste ord i
alle uenigheter og hans lovgivende makt var ubegrenset. Dokumentet
anerkjente også religionsfrihet, spesielt for jødene som ble sidestilt med
muslimene i alle verdslige saker.
I Medina kunne Mohammed holde møter og ta imot utsendinger fra forskjellige
stammer og nasjoner for å avklare spørsmål, holde dialoger og forhandlinger
etc. Blant gjestene var en delegasjon fra det kristne samfunnet i Najran
(Sør-Arabia). Profeten ønsket dem velkommen som æresgjester og lot dem
forrette sin gudstjeneste i byen. Det var en god anledning til å snakke om
religiøse synspunkt. Noen av medlemmene i delegasjonen ble så imponert over
behandlingen og informasjonen de fikk at de ble muslimer.
Mohammed inngikk mange avtaler og allianser med stammene i området, og med
deres hjelp bestemte han seg for å lette på det økonomiske presset folket i
Mekka hadde satt dem under ved å konfiskere alle eiendelene deres og
forårsake videre skade. Karavaner fra Mekka ble stoppet og hindret i å
passere gjennom området. Dette var en provokasjon for avgudsdyrkerne, og
blodig konflikt fulgte.
Omtrent et år etter utvandringen fra Mekka ble fasten i ramadan innført som
obligatorisk for alle voksne, sinnsfriske muslimer.
Kamp mot intoleranse og vantro
Noen måneder senere, i år 2 H. (etter hijra) sendte folket i Mekka en stor
hær etter Profeten, som møtte dem ved Badr. Mekkas hær, som var tre ganger
så stor som muslimenes, ble slått. Etter et års forberedelse ble Medina
angrepet fra Mekka igjen, som hevn for det sviende nederlaget ved Badr. Nå
var de tre ganger så mange som muslimene. Etter et blodig slag ved Uhud fikk
Mekkas hær overtaket, men dro uten å få en endelig avgjørelse.
I mellomtiden hadde de jødiske innbyggerne i Medina begynt å legge planer
mot Mohammed. En av lederne deres, Ka'ab bin Ashraf, dro til Mekka for å
alliere seg med avgudsdyrkerne og oppildne dem til hevn og krig. Etter
slaget ved Uhud konspirerte denne lederens stamme til å drepe Mohammed ved å
kaste en kvernstein på ham fra et tårn mens han besøkte deres område. Til
tross for alt dette ble det ikke stilt andre krav til dem enn at stammen
måtte forlate Medina-regionen og ta med seg alt de eide. De fikk også
betaling for alt de ikke ville eller kunne ta med seg, og fikk tilbakebetalt
all gjeld muslimer hadde til dem.
Denne mildheten fikk en
effekt motsatt av det som var tiltenkt. Stammen tok kontakt med både Mekka
og stammene nord, sør og øst for Medina og mobiliserte militært. Det ble
planlagt en invasjon av Medina fra Khaibar, med styrker fire ganger så store
som ved Uhud. Muslimene forberedte seg på beleiring. Mohammed fulgte rådet
til en av de nye muslimene som bodde i Medina, Salman Perseren, og gravde
grøfter rundt byen for å forsterke forsvaret. Mohammed selv deltok i alt det
harde arbeidet. Selv om jødene som fremdeles bodde i Medina gjorde et godt
forsøk på å forråde muslimene midt under beleiringen, lyktes Mohammed å
bryte opp fiendens allianse ved hjelp av utsøkt diplomati. Beleiringen ble
brutt og den store hæren dro tilbake.
I løpet av denne perioden ble alkohol, gambling og sjansespill forbudt for
muslimene.
Mohammed som venn, nabo og ektemann
Mohammed var en varmhjertet og trofast venn. Han viste stor kjærlighet
overfor sine følgesvenner. Han hilste på alle han kjente og alle han ikke
kjente, og behandlet alle rundt seg med hengivenhet og hensyn.
Han var veldig høflig mot alle som traff ham og behandlet de fattige og rike
på samme måte. Han ville heller ikke at noen skulle gi ham privilegier, og
levde sammen med folk som om han ikke var deres leder, men likemann. Selv om
han var leder over en gryende stormakt sov han på en enkel stråmatte i et
leirhus og delte maten sin med fattige. Tegn på sult var ofte tydelige i
ansiktet hans.
Mohammed anså naboene sine som brødre og søstere siden de bodde så nært
hverandre. En dag kjente han lukten av suppen som kona hans kokte og sa at
hun måtte gå og gi litt til naboene som også måtte kjenne den gode lukten.
Han sa at det er ikke riktig for en muslim å legge seg på full mage mens
naboen er sulten.
Profeten formante folk til å respektere andres rettigheter, samarbeide
positivt med hverandre, og etablere gjensidige forhold og sosiale bånd.
Muslimene ble påbudt å unngå fiendtligheter, mistanke, baksnakking og å
skade hverandre med hender eller tunge.
Mohammed pleide å hjelpe konene sine med husarbeidet mens han var hjemme, og
lappet sine egne klær. Han rådet muslimene til å lære islam fra hans kone
Aisha og sa at en som gifter seg har oppfylt halve religionen. Mohammed slo
aldri noen kvinne eller barn. Han var en kjærlig og hengiven ektemann som
ikke sparte på ros og kjærtegn, og lekte og spøkte gjerne med familien sin.
Han sa at "en mann skal være som et barn med sin familie, men handle som en
mann når de trenger ham".
Fred og gjenforening
Profeten prøvde nok en gang å slutte fred med Mekka, og satte ut mot byen på
pilegrimsferd sammen med mange av muslimene i Medina. Mekkas økonomi var
svekket etter at den nordlige karavaneruten deres var stengt, og ønsket å
forhandle med muslimene. Mohammed lovde dem sikker passasje, utlevering av
fanger og enhver betingelse de ønsket, til og med å dra tilbake til Medina
uten å gjennomføre pilegrimsferden til Kabaen. Slik inngikk de to partene
fredsavtalen ved Hudaybiya, i utkanten av Mekka, og ble ikke bare enige om å
legge ned våpnene, men også å være nøytrale i forhold til konflikter med
eventuelle tredjeparter.
I ly av freden begynte Mohammed å invitere flere folk til islam. Han sendte
brev til herskerne av Bysants, Persia, Abessinia og andre land, hvor han
tiltalte dem etter deres egne titler, fortalte om islam og ba dem akseptere
troen. Noen få av de kristne prestene i Bysants ble muslimer, men fikk
strenge straffer av keiseren som sammen med Persias keiser ble opprørt over
det de anså som frekkhet fra Mohammed – i deres øyne ikke annet enn en
skitten ørkenaraber som raslet med sablene. Nå ble muslimene truet fra flere
kanter, og det kom til et slag mellom dem og Heraklius' hær etter at en
muslimsk ambassadør ble drept i hans land.
De vantro i Mekka håpet å dra fordel av muslimenes vanskeligheter og brøt
fredsavtalen de hadde inngått. Da ledet Mohammed selv en hær på ti tusen
mann mot Mekka, som var helt uforberedt på det overraskende angrepet. Byen
ble tatt over uten at en dråpe blod ble spilt. Mohammed samlet folket i
byen, minnet dem om det de hadde stått for av vonde gjerninger, religiøs
forfølgelse, urettferdig konfiskering av eiendom, ustoppelige angrep og
fiendtligheter i tjue år uten stans. Han spurte dem: "Hva venter dere så av
meg?" Alle bøyde hodene sine i skam, og Mohammed svarte: "Måtte Allah tilgi
dere! Gå i fred, dere skal ikke bære noe ansvar i dag, dere er fri!" Han
avsto til og med fra å kreve tilbake eiendommene som var blitt konfiskert.
Denne barmhjertigheten førte til en øyeblikkelig forandring i hjertene til
folket i Mekka, og en av stammehøvdingene gikk fram og sa: "Og jeg, for min
del, aksepterer deg som Mekkas overhode". Uten å la en eneste soldat bli
igjen i Mekka, dro Profeten tilbake til Medina. Mekka var endelig blitt en
del av islams land.
En del mindre uroligheter fra stammene omkring oppstod som følge av denne
nyheten, men konfliktene ble løst uten store problemer. Flere og flere
stammer tok i mot islam.
I løpet av alle disse "krigene", som fant sted over en periode på ti år, ble
kun ca. 250 av ikke-muslimene drept. Muslimske krigsofre var til og med
færre enn det. Med disse små tapene ble hele Arabia befridd fra anarki og
umoral. I løpet av de ti årene hadde alle folkene på den arabiske halvøy,
det sørlige Irak og Palestina frivillig akseptert islam. Noen kristne,
jødiske og persiske religiøse grupper beholdt sin tro og fikk innvilget
frihet til å praktisere sin religion i tillegg til juridisk og rettslig
selvstyre.
I år 10 H. da Profeten reiste på pilegrimsferd til Mekka traff han 140000
muslimer der som hadde kommet fra alle deler av Arabia. Han holdt sin
berømte avskjedstale for dem, og oppsummerte sitt budskap: Tro på én Gud som
alene har rett på tilbedelse, uten bilder og symboler, likeverd mellom alle
troende uansett rase, klasse etc. Menneskelivets, eiendommens og
integritetens ukrenkelighet. Avskaffelse av renter, blodhevn og privat
avstraffelse. Å behandle kvinner godt, rettferdige arveregler og rettferdig
fordeling av goder. Koranen og profetens eksempel skulle tjene som lovens
basis og veiledning i alle aspekter av livet.
Da Mohammed kom tilbake til Medina ble han syk. Et par uker senere trakk han
sitt siste åndedrag, vel vitende at han hadde fullført oppgaven han hadde
fått – å overlevere budskapet fra Gud til menneskeheten.
Mohammed førte en ren monoteistisk religion til framgang, han organiserte en
disiplinert stat fra kaotiske tilstander og etablerte fred der alle kriget
mot alle. Han underviste et harmonisk samspill mellom det åndelige og det
verdslige. Han etterlot seg et nytt, rettferdig lovsystem hvor alle
innbyggere i staten sto like for loven, hvor religiøs toleranse var så stor
at ikke-muslimske innbyggere i den islamske staten nøt fullt rettslig
selvstyre. Når det gjaldt statskassen satt Koranen opp prinsippene for
forvaltning og vidde større oppmerksomhet til de fattige enn til noen andre.
Viktigst av alt: Profeten Mohammed satte et edelt eksempel til
etterfølgelse, og praktiserte til fulle det han sa til andre.
