 |
|
|
||
|
Fra Kristendom til ateisme Jeg ble født i 1985 og vokste opp i Oslo med min mamma, stefar, lillesøster og lillebror. Min mamma har alltid hatt en Gudstro, og den smittet over på særlig meg. Det å ha en misjonær fra Vestlandet som lærer i 2. og 3. klasse, forsterket min visshet om at Gud fantes, og gjorde meg bevisst på min identitet som Gudstroende. Jeg likte å tilbringe søndagene i kirken; først på søndagsskole og deretter Gudstjenesten. Å tro på Gud var selvsagt for meg den gangen, og jeg innviet Gud i livet mitt i alle tanker og bekymringer. Dog tok dette slutt da jeg ble ca. 14 år. Kristendommen var uforståelig og provoserende; jeg støtet religion og Gud ut av livet mitt. They call it civilization Jeg begynte på videregående skole i Oslo sentrum, og måtte flytte inn til en klassevenninne og hennes mamma, for å gjøre ferdig videregående, da min familie flyttet til indre Østfold. Etterhvert flyttet jeg til en annen klassevenninne og hennes mamma, før jeg flyttet til en leilighet på St. Hanshaugen som jeg delte med hun første jeg bodde hos. Jeg bestemte meg for å jobbe ett år etter fullført videregående, og tilbrakte dagene i bokhandel. Jeg trivdes i bokyrket da jeg alltid har nytt å lese og tilegne meg kunnskap om alt mulig rart. Dog tenker jeg tilbake på denne tiden, kjenner jeg følelsen av maktesløshet, kaos og misnøye. Jeg kunne ikke akseptere at det livet jeg førte, ble beskrevet som - på pent norsk - utøvelse av suksess, sivilisasjon, frihet og modernitet. Misnøye pluss nysgjerrighet = refleksjon og handling Etter ett år i bokhandel, begynte jeg på filosofi bachelor på Blindern; et fag der vi brukte timer på kompliserte tekster av filosofer som skriver side opp og side ned, om tidsreiser er mulig. Det var ikke helt faget for meg, men det fikk meg sannelig til å reflektere over mye, (det har jeg alltid gjort, men nå litt mer systematisk til verks) over livet mitt og omgivelsene. Jeg endret fagene det andre semesteret, til blant andre religion i en globalisert tidsalder. Det var her jeg for første gang så en norsk jente i hijaab – hun satt på fremste rad og “slo meg ned i bakken” – det var et bevis for meg: At det er noe stort jeg har gått glipp av, som jeg måtte finne ut av. Det var en insisterende nysgjerrighet kombinert med misnøye: Jeg var misfornøyd og skuffet over det jeg hadde blitt sosialisert inn i. Der folk så modernitet, sivilisasjon og frihet, så jeg urettferdighet, undertrykkelse, dobbeltmoral og hykleri. Jeg hadde bestemt meg for å undersøke Islam. Pappa: “Velg dine kamper! – Vær tro mot deg selv” Siden jeg var 6 år gammel, har jeg tilbrakt flere somre i Casablanca med familien. Livet der og samhandlingen mellom folk, og bønneropet, og, og, og… skapte store inntrykk, og spesielt overbevisningen om at det absolutt ikke, er en selvfølge, at det vi lærer her, og slik vi lever her, er det universelle; det beste; den ene store sannhet. Det kombinert med min oppdragelse, om å alltid være tro mot meg selv uansett hva det kan koste, og det å velge mine kamper, gjorde meg selvstendig, selvsikker og rede til å gjøre de forandringene i livet jeg følte var viktige. Og dette førte meg til bestemmelsen om å ta et års pause i studiene, slutte jobb og si opp leilighet for og reise backpacker til Marokko gjennom Europa med tog, og for å bli i Marokko i ett år. Vendepunktet Året i Marokko er ubeskrivelig, har jeg funnet ut. Jeg klarer ikke sette ord på opplevelsen, som rettferdiggjør den. Men det var i hvert fall enormt krevende og enormt givende. Jeg fikk tilsendt pensumbøker om Islam av en venninne, og dro i en periode daglig til biblioteket i Dar America for å studere. Der ble jeg også opplært i marokkansk av vaktene, og fikk sjansen til å overvære et seminar med en afroamerikansk imam. Jeg var totalt oppslukt i hans foredrag; hva han for eksempel sa var Islams syn på - og forståelse av kvinner, var det vakreste jeg noen gang hadde hørt noen si om kvinner, og som kvinne, gjenkjente jeg meg selv i denne forståelsen av kvinners vesen, samfunnsrolle, rettigheter og plikter. Jeg reiste rundt i Marokko, traff vidunderlige mennesker som tok vare på meg, og dro daglig en lang periode med skranglete busser til en blindeskole for barn og ungdom. En av lærerne var også blind, og svært dyktig i engelsk, og han takket ja til å diskutere Islam med meg. Mye av det han sa, provoserte meg, men jeg visste hvorfor det provoserte meg; det var uvante tanker, jeg forstod ikke. Men han fikk meg til å forstå, Sobhaan Allah – som hvorfor vi skal anse oss selv som Allahs slaver. Hvorfor vi skal tjene Ham. Ikke fordi Han trenger oss - Han trenger ingenting fra oss - det er vi som sårt trenger Ham. “HVIS du finnes..” Alt ved Islam jeg lærte og diskuterte og så i praksis, gav mening. Det gav så mening at jeg begynte å manifestere Islams visdom i min hverdag; måte å kle meg, spise på, tenke på, etc, etc, etc. På dette stadiet for meg hadde det ingenting å si om Gud fantes eller ikke: Dette var bra, det var ikke bare snakk om store verdier, det var også oppskrift på hvordan leve ut disse verdiene, og deretter få nyte fruktene av dem. Jeg skrev reisebrev hjem til lokalavisen om hvordan jeg opplevde Islam, og jeg var fast bestemt på å kjempe for denne religionen som var så misforstått der hjemme. Jeg hadde sett hvordan muslimer ba: En venninne av familien som jeg bodde med de første tre månedene i familiens leilighet, bad inni mellom. Det gjorde også min gode venninne og hennes far. Men dette var også de eneste av min store vennekrets der nede, som så seg selv som muslimer. Jeg husker veldig godt en formiddag der jeg var alene, at jeg la pannen mot gulvteppet og sa det at, HVIS du finnes Gud, så måtte du gjøre meg bevisst på akkurat det. Og jeg rødmet; for en ateist finnes det ingen stilling mer ydmykende enn sujood. Det tok enda noen uker før jeg kjøpte Koranen, men da jeg kjøpte Koranen og satte meg ned med den en kveld, veldig spent på hva i alle dager det var som faktisk stod i muslimers hellige bok, var jeg solgt. Jeg hadde ikke lest ferdig andre kapittel før jeg visste at sannelig var jeg skapt. Og nøye overvåket. Og sannelig var ingenting tilfeldig, flaks eller uflaks. Og sannelig var dette Ordene til Han som har skapt meg. Og sannelig inneholdt denne boken oppskriften på hvordan jeg bør innrette meg her i livet, og at det er det beste jeg kan gjøre for meg selv. Med å akseptere dette, følte jeg meg hel. Shahada Bare noen dager før jeg flyttet hjem igjen, reverterte jeg. Jeg hadde lært shahada av min muslimske venninne. Og jeg hadde bedt henne lære meg bønnen. Allah belønne henne og hennes familie med alt det beste. Ameen. Dog reverterte jeg ikke “offentlig” før et halvt år senere; for å vise min familie der hjemme at dette ikke bare var “a thing”, noe spontant og kult, men et dypt seriøst livsvalg jeg aktet å styre hele livet etter. Bare noen uker etter at jeg hadde kommet tilbake til Norge, flyttet jeg til Tromsø for å begynne studiene. Dette var i 2007. Og siden da har alt gått veldig gradvis, min praktisering av Islam har vokst med kunnskap og forståelse. Jeg rukket å treffe mannen i mitt liv som er norsksvensk, da hans foreldre reverterte til Islam før han ble født – blitt mamma til en liten, nydelig jente Aisha, funnet meg til rette i moskeen Alnor Senter og organisasjonen Islam Net. Alhamdulillah for alt og takk Allah for all styrke og mot og selvsikkerhet Han øser over dem Han vil. Allahu Akbar. La hawla wa la kuwwata illa billah. Må vi få være muslimer til vi dør, og få styrket vår taqwa for hvert øyeblikk som går og slik få være blant de suksessfulle på Dommens dag. Ameen
|
|
||||||||||||||||||||||||||
 |
|
|
||
