 |
Slik ble jeg glad i sløret |
 |
Slik ble
jeg glad i sløret
Skrevet av Yvonne
Ridley
Politikere og jornalister elsker å skrive om undertrykte kvinner i
islam… uten å noensinne snakke med noen av disse kvinnene bakom sløret.
De vil rett og slett ikke forstå at muslimske kvinner er beskyttet og
respektert i det islamske rammeverket som var bygd for over 1400 år siden.
Denne
artikkelen var publisert i Klassekampen, lørdag 17.02.07.
Oversatt av Sandra Maryam Moe Kunnskapsministeren uttaler samme dag at han
støtter forbud mot niqab,
se artikkel.
Likevel
skriver de i vei om kulturelle saker som barnebruder, kvinnelig omskjæring,
æresdrap og tvangsekteskap, og feilaktig tror de at de kommer med riktige
påstander og gode poeng.
Og jeg er lei av å høre hvordan Saudi Arabia blir fremstilt som eksempel på
islams undertrykkelse av kvinner med henvisning til landets kjøreforbud for
kvinner.
De ovennevnte saker har rett og slett ingen ting å gjøre med islam, men
likevel skriver og snakker politikere og jornalister arrogant i vei om disse
sakene, og gir feilaktig islam skylden. Vennligst ikke sammenbland kulturell
oppførsel med islam.
Jeg var forespurt om å skrive hvordan islam tillater menn å slå sine koner,
men beklager, det er ikke sant. Selvsagt vil islamkritikere kvotere enkelte
koranvers og hadith, men disse er vanligvis tatt ut av sin sammenheng. Hvis
en mann løfter en finger mot sin kone,
er han ikke tillatt å etterlate et
eneste merke på kroppen hennes…dette er en annen måte for Koranen å si; ”Slå
ikke kona di, dust”.
La oss ta en titt på noen interessante statistikker. I følge National
Domestic Violence Hotline ble 4 millioner amerikanske kvinner utsatt for
grov vold av sine partnere i løpet av en 12-måneders periode.
Gjennomsnittlig blir mer enn tre kvinner myrdet av sine
ektemenn og
kjærester daglig… det vil si at nærmere 5500 kvinner er mishandlet til døde
siden 9/11.
Noen vil nok si at det er en sjokkerende anklage mot et sivilisert samfunn,
men jeg vil påstå at vold mot kvinner er et globalt problem. Voldelige menn
oppstår ikke fra spesielle religiøse eller kulturelle kategorier.
Virkeligheten er at en av tre kvinner i verden har
blitt slått, tvunget til
sex, eller blitt misbrukt på annen måte i sin livstid. Vold mot kvinner
overskrider religion, rikdom, klasse, hudfarge og kultur.
Men før islam kom ble kvinner behandlet som mindreverdige skapninger.
Faktisk er det enda et problem i Vesten at menn innbiller seg at de er
bedre. Dette reflekteres i vår promotering og lønnsstruktur gjennom hele
spekteret fra renholdere og til karrierekvinner
som kommer inn i styrerom.
Vestlige kvinner blir enda behandlet som handelsvare, hvor seksuelt slaveri
er økende, kamuflert bak markeds eufemisme, og kvinnekropper er omsatt
gjennom reklamebransjen.
Som nevnt
tidligere, dette er et samfunn hvor voldtekt, seksuell trakassering, og vold
mot kvinner er vanlig, et samfunn hvor likeverdighet mellom menn og kvinner
er en illusjon,
et samfunn hvor kvinners makt eller inflytelse er relatert til størrelsen på
brystene hennes.
Jeg så på kvinner i slør som stille og undertrykte skapninger – helt
til Taliban tok meg til fange.
I september 2001, bare 15 dager etter terrorangrepet i USA, lurte jeg meg
inn til Afganistan, forkledd i en heldekkende blå burka, med intensjon om å
skrive en avisartikkel om livet i det underkuende regimet.
I stedet
ble jeg avslørt, arrestert og fenglet for 10 dager. Jeg spyttet og skjelte
ut personene som holdt meg fanget. De sa at jeg var ”en dårlig” kvinne, men
gikk med på å slippe meg fri etter at jeg hadde lovet at jeg skulle lese
Koranen og studere islam. (Jeg er
ikke sikker på hvem som var mest lettet da
jeg ble frigitt – de eller jeg.)
Tilbake i London holdt jeg mitt ord om å studere islam, og var virkelig
overrasket over hva jeg oppdaget. Jeg hadde forventet koranvers om hvordan
man kan slå sin kone og undertrykke sine døtre, men i stedet fant jeg
passasjer som promoterer frigjøringen av
kvinner.
To og et
halvt år etter at jeg ble holdt fanget, konverterte jeg til islam, og
provokerte en blanding av forbauselse, skuffelse og oppmuntring blant venner
og slektninger.
Det er med avsky og skuffelse at jeg observerer Storbritanias tidligere
utenrikssekretær Jack Straw beskrive muslimsk nikab – et ansiktsslør som
bare viser øynene – som en uvelkommen barriere mot integrering.
Statsminister Tony Blair, skribenten Salman Rushdie, og til og med Italias
statsminister Romano Prodo har støttet hans utsagn.
Siden jeg har vært på begge sider av sløret kan jeg fortelle dere at de
fleste av vestens mannlige politikere og jornalister som omtaler
undertrykkelsen av kvinner i den islamske verden ikke aner hva de snakker
om. Arrogant snakker de om slør, barnebruder,
kvinnelig omskjæring, æresdrap
og tvangsekteskap – og beskylder uberettiget islam for alt dette.
Disse kulturelle temaer og skikker har ingenting å gjøre med islam.
Leser man Koranen nøye, så oppdager man at bortimot alt som vestlige
feminister kjempet for på 1970 tallet var tilgjengelig for muslimske kvinner
for 1400 år siden.
Kvinner i
islam er ansett for å være likeverdige med menn spirituelt og i henhold til
utdannelse og menneskeverd, og det at kvinner føder barn og ammer er ansett
for å være en positiv attributt.
Når islam tilbyr kvinnen så mye, hvorfor er det slik at vestlige menn er så
besatt av muslimske kvinners påkledning? Til og med Storbritanias ministere
Gordon Brown og John Reid har kommet med nedsettende kommentarer om nikab –
og de beklager seg fra
andre siden av den skotske grensen, hvor mannfolk går
i skjørt!
Da jeg konverterte til islam og begynte å bruke slør ble konsekvensene
enorme. Alt jeg gjorde var å dekke hodet og håret, men jeg ble øyeblikkelig
en andreklasses borger.
Jeg var
klar over at jeg ville få kommentarer fra enkelte med islamofobia, men jeg
forventet ikke så mye åpen fiendtlighet fra fremmede. Mange taxi’er overså
meg selv om ”ledig” skiltet lyste. En taxisjåfør som nettopp hadde satt av
en kunde skulte på meg når
jeg banket på vinduet hans, før han elegant
kjørte av gårde. En annen sa tørt, ”Ikke legg igjen en bombe i baksetet”, og
spurte ”Hvor gjemmer Bin Laden seg?”
Joda, det er en religiøs forpliktelse for muslimske kvinner å kle seg
anstendig. Selv om majoriteten av muslimske kvinner som jeg har møtt
foretrekker å bruke den type hijab som ikke dekker ansiktet, så foretrekker
noen få å bruke nikab.
Det er en
personlig kunngjøring: Min klestil sier deg at jeg er muslim og at jeg
forventer å bli behandlet med respekt, på samme måte som en bankansatt på
Wall Street vil si at forretningsdressen hans definerer ham som en seriøs
aktør. Menn antaster ikke
muslimske kvinner i slør på en upassende måte, det
er helt uaktuelt, selv mot oss konvertitter.
Jeg var en vestlig feminist i mange år, men jeg har oppdaget at muslimske
feminister er mye mer radikal enn sine sekulære motstykker.
Vi hater
blant annet disse teite skjønnhetskonkurransene, og klarte ikke å slutte å
le da dommerne av Miss Earth, jordens vakreste kvinne, i 2003 hyllet den
fremtredende bikinikledde Miss Afganistan, Vida Samadzai, som et enormt
framsteg for kvinners frigjøring.
De ga til og med Samadzai en speiell pris
kalt ”representanten for seier til kvinners rettigheter”.
Noen unge muslimske feminister anser hijab og nikab som politiske symboler,
en slags måte å avvise vestlig mangel på måtehold, slik som fyllekalas, fri
sex og stoffmisbruk.
Hva er mer frigjørende: Å bli bedømt etter skjørtelengden og størrelsen på
dine kirurgforstørrede bryster, eller å bli bedømt for din karakter og din
intelligens?
I islam oppnår man å heve seg over andre gjennom fromhet – ikke skjønnhet,
rikdom, makt, posisjon eller sex.
|
